Kjempen som kjempet seg tilbake

På sitt verste gikk det slag i slag fra slag til slag. Steg for steg har Marius (21) tatt tilbake livet sitt.

Marius

-Min måte å få ut sinnet på var å slå. Det skadet andre, selvfølgelig. Gjenstander ble ødelagt. Og det gjorde vondt. Det var min form for selvskading.

Marius virker eldre enn sine 21 år der han sitter og forteller livshistorien sin på en kafè i Asker sentrum. Kanskje er det litt på grunn av skjegget og den rocka stilen, men skyldes i større grad at historien rommer så mange elementer de fleste ikke er gjennom i løpet av et langt liv. Og han forteller den med en ro og refleksjon som gjør det vanskelig å fatte at han har vært den personen han snakker om. Det er en stor, vennlig kjempe vi snakker med. En kjempe som har kjempet seg tilbake.
- Det gikk opp et lys for meg. Jeg skjønte at det var fremdeles var mulig, og derfor takket jeg ja til hjelp, forteller Marius.

Før vi forteller vi forteller mer om veien tilbake må vi spole tilbake. Helt dit hvor det begynte, der hvor det bar av sted i gal retning.

Moren og faren går fra hverandre da Marius er tre, en opplevelse som skal få større betydning senere enn når det skjer. Det som sitter mest i hos Marius fra den tidlige barndommen er da leiligheten han og moren bor i på Økern i Oslo brenner opp lille julaften.
- Så godt som alt ble borte, men jeg husker veldig godt at vi fikk reddet julekalenderen min. Og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har snudd på vei til jobb for å sjekke at alle komfyrer og slikt er skrudd av, sier han med et smil.

Den traumatiske opplevelsen til tross, 21-åringen selv mener pilen for alvor begynner å peke nedover når han og moren flytter til Stovner rett før barneskolen. Forholdet til en alkoholisert og til tider aggressiv far er allerede begynt å skrante.
- Det var ofte at jeg hadde pakket klart og ventet på å dra til pappa. Så kom han ikke.

I 2.klasse «begynner ting å skje», som Marius selv formulerer det. Som storvokst, og ny i det tøffe miljøet blir han sett på som en trussel. I nesten et helt år får han bank av en gjeng 6.og 7.klassinger på skolen. Den unge gutten holder det for seg selv, og det ender med at han prøver å gjøre slutt på seg selv.
- Det var første gang jeg prøvde å ta livet mitt, med en speiderkniv. Den eneste grunnen til at jeg ikke gjorde det var at jeg ikke visste hvordan man skulle gjøre det.

Moren ser etter hvert et mistenkelig når gutten som egentlig elsker vann verken vil dusje eller bade på nesten et år. Til slutt får hun nok og beordrer sønnen på baderommet.
- Jeg glemmer aldri det synet av ansiktet hennes da hun så hvordan kroppen min så ut. Jeg var ikke blå, jeg var lilla.
- Mamma har bein i nesa, og da tok hun affære. Hele apparatet ble satt i gang på skolen, sier Marius.

Men 2.klassingen tar også saken i egne hender. Han lærer selvforsvarsknep av onkelen som er norgesmester bryting. En dag tar han hevn på en av jentene som er blant de verste i mobbegjengen.
- Jeg fikk nok, og knakk fingeren hennes i et gjerde, forteller Marius.

På samme tid får moren selv juling, av en voldelig nabo som nærmest forfølger henne. Marius vet ikke om det når det skjer, men forteller at han har slitt mye med det i ettertid. Mot slutten av 3.klasse flytter de to til Slemmestad. Et roligere miljø, men Marius er fast bestemt på å sette seg tidlig i respekt. Han finner umiddelbart tonen med en utlending som er like storvokst.
- Han er bestevennen min den dag i dag. Vi var aldri bøllete, men om noen slo var det vi som slo først. Vi skulle ikke bli kødda med, sier Marius.

Det gir seg utslag i enkeltepisoder, og et bråkmakerstempel, men i dag er Marius god venn med flere av de han slåss med. Nå er det forholdet til faren som er det vanskeligste.
- Jeg kuttet kontakten med han da jeg var 11-12 år. Stesøsteren min, som er fem år eldre og hadde passet mye på meg, var ikke så ofte hjemme lenger. Pappa ble aggressiv når han drakk, og jeg ble redd av å være der, forteller Marius.

På ungdomsskolen er det igjen tid for å sette seg i respekt, eller klatre i hierarkiet om du vil. Den første uken banker Marius opp en 10.klassing. Det er hærverk, dårlige karakterer, og med unntak av kontaktlæreren og to assistenter et vanskelig forhold til lærerne. Det samme gjelder forholdet til moren.
- Ungdomstrassalderen kom oppå det sinnet jeg allerede hadde i meg, og ting begynte å gå skeis med mamma. Vi kranglet mye. Plutselig eksploderte jeg og ble utagerende mot henne. For å vise hva slag kunne gjøre fortalte hun historien om den forrige naboen. Det var nok godt ment, men for meg gjort det ting bare verre da, sier Marius.

Dette er midt i 9.klasse, året han betegner som det verste. Året han nesten blir kastet ut av skolen, og det ukentlig er møter med dem, PPT, BUPA,BUFETAT og barnevernet. På samme tid får han endelig ADHD-diagnosen på bordet, men selv om medisineringen hjelper så gir det i første omgang nye utfordringer.
- Jeg fikk en slags identitetskrise tror jeg. Det var jo ikke meg å plutselig kunne sitte stille i tre timer.
- Det var episoder hvor rullgardina gikk helt ned. Jeg ble så sinna at alt rundt ble svart. Etterpå husket jeg ingenting, men jeg så jo hva jeg var i stand til å gjøre med folk.

Likevel, det er når det går i svart at det samtidig går opp et lys. Miljøterapeuten Pål som jobber for Løft, som han ble kjent med gjennom kameraten som også får oppfølging fra Pål, har allerede en god stund vært den støttespilleren Magnus trengte. Som venn og som farsfigur. En som blir så tett at han inviteres i konfirmasjonen.
- Det klaffet veldig, med en gang. Jeg husker jeg sa til han at «jeg trenger en som deg», forteller Marius.

Løft har lang erfaring på området og har arbeidet med ungdommer som trenger litt ekstra støtte og oppfølging i hverdagen. Med Pål kan han prate om alt og ingenting, men også de mer seriøse tingene som gjelder planlegging og hjelp til å navigere i en voksenverden.

Det store vendepunktet kommer etter at han forlater et av de mange møtene med i sinne. Pål kommer ut til Marius som raser på parkeringsplassen, og det er da Pål bestemmer seg for å fortelle sin egen historie.
- Han hadde ikke vært noe englebarn han heller. Han var verre. Da gikk det opp et lys for meg. Dette gjaldt ikke bare meg, og jeg fikk et bevis på at det fortsatt var mulig, sier Marius.

Realitetssjekken midtveis i 10.klasse resulterer i et veivalg som fører fra stryk i alle fag unntatt engelsk til å gå ut av ungdomsskolen med karakterer i alle fag. Før videregående bestemmer han seg til å takke ja til plass på en barnevernsinstitusjon.
-Det året skjedde det mye bra. Ikke fordi det var kult å bo der, men ting ble mer strukturert. Strengere rammer lærte meg å se konsekvenser av ting, og jeg fikk en god dialog med de som jobbet der. Jeg følte det nok ikke som hjelp der og da, men det er klart at jeg ser det nå i ettertid.

Oppholdet der gjør også at det gode forholdet til moren takler kranglene de har vært gjennom. Fra han er 18 til han er 20 bor han hjemme igjen. Gradvis begynner Marius også å gjenoppbygge tilliten til faren.
- Det startet med noen sms'er, så møttes vi for eksempel for å spise lunch eller middag. For bare et halvt år siden sov jeg over der igjen, sier 21-åringen.

Siden mai i fjor har Marius bodd for seg selv. Han har god kontakt med begge foreldrene, og er i ferd med å bli ferdig med utdannelsen som barne- og ungdomsarbeider. I praksisen har han jobbet i barnehage og SFO.

Livet har vært en fight, men Marius har tatt den og vunnet den. Han bruker erfaringene sine, akkurat slik Pål har gjort. De to holder nå foredrag sammen både internt og eksternt til kommuner og andre for å fortelle og lære bort om sine erfaringer. Det ultimate beviset på at han ikke er redd for å se fortiden i øynene ligger ikke langt tilbake i tid. Bråkmakeren fra ungdomsskolen endte opp med å jobbe der bare noen få år etter at de fleste der var glade for å bli kvitt han.
- Den første dagen jeg kom på jobb skulle vært filmet, ler Marius før han legger til at sjokket hos det som nå var kollegaer la seg fort.
- Det gikk kjempebra. Jeg stortrivdes, og de gav meg en ny sjanse. Da jeg sluttet der for andre gang var jeg sikker på at de ikke lenger bare ser en dritt.

Søk jobb her
Kontakt oss

Kontakt

Thomas Øverby
Direktør Familiehjem og hjelpetiltak 
902 74 668
thomas.overby@human-care.no

Kilengaten 1
3117 Tønsberg

Rita Ødegården
Leder Inntak og rekruttering
481 29 810
rita.odegarden@human-care.no

Kilengaten 1
3117 Tønsberg